Vil vi egentlig tilbake til hverdagen?

Vil vi egentlig tilbake til hverdagen?

Vi er mange som lengter tilbake til en hverdag uten korona. Problemet oppstår når det konstante fokuset på å ta tilbake det vi har mistetmedfører at vi glemmer å rette blikket fremover  

Tekst: Nore Ims, internasjonale studier  
Fremhevet bilde: Thijs Stoop// https://unsplash.com/@thijsstoop 

Da den sosiale nedstengningen av landet inntraff i fjor var det ingen som visste helt hva vi gikk i møte. Ett av høydepunktene for meg i den nye, usikre og monotone hverdagen ble å lese om små klimalysglimt fra rundt om i verden: Klart vann i kanalene i Venezia, blå himmel over Beijing og ren luft i New Dehli for første gang på flere tiår. «Verden har fått en etterlengtet pustepause», var en setning som stadig dukket opp i media. Et virus hadde klart det ingen klimaavtale hadde oppnådd – en drastisk reduksjon i verdens samlede CO₂-utslipp. I en liten periode så det ut til at alt vi hadde gitt avkall på tross alt skulle få noen positive konsekvenser.  

Det er aldri lurt å ta gledene på forskudd. Etter at verden hadde stått stille et par måneder begynte de første klimarapportene å renne inn, alle med det samme dystre budskapet: Koronakrisens effekt på klimaet var, og kom til å forbli, nesten ubetydelig i det lange løp. Én slik rapport ble gjennomført i regi av Universitetet i Leeds, og kom frem til at selv om den globale nedstengingen fortsetter å vare ut 2021 vil det kun medføre at oppvarmingen av kloden reduseres med 0,01 grader celsius innen 2030. Den etterlengtede pustepausen viste seg å ikke være annet enn et halmstrå.  

Klimaoptimismen jeg kjente på ved årets begynnelse fikk ytterligere en støkk da jeg kom over en graf fra The International Energy Agency (IEA). Grafen ga en oversikt over de globale CO₂-utslippene de siste 120 årene, og fremhever tilfeller der disse har blitt kuttet. Eksemplene som fremheves er alle tidligere globale kriser, som samlet sett peker på en generell trend: Kutt i forbruk vil bli etterfulgt av en voldsom økning i produksjon for å «ta igjen det tapte». Den forrige gangen dette skjedde var under finanskrisen i 2008, da flere verdensledere lanserte krisepakker for å få økonomien tilbake på beina igjen. Pakkene førte til en voldsom økning i klimagassutslipp, og veksten som fulgte var markant større enn nedgangen under selve krisen. I dag ser vi tegn til de samme tendensene, og mange land vil igjen bli fristet til å lette miljøkravene og ta i bruk billig fossil energi for å få fart på økonomien. En slik utvikling vil være svært dårlig nytt for klimaet.  

Det er viktig å understreke at selv om nedstengingen av samfunnet skulle hatt en utelukkende positiv påvirkning på klimaet, kan vi ikke være avhengig av en tilfeldig krise for å håndtere klimaendringene. Virkelige endringer må først og fremst være en følge av frivillige kutt og demokratiske beslutninger. Likevel har koronakrisen en egenverdi ved at den kan virke som en katalysator for en grønn omstilling. Ifølge en rapport publisert av IEA har de globale CO₂-utslippene i 2020 blitt kuttet med 8% som følge av pandemien. Samtidig har FNs miljøprogram erklært at de globale utslippene må ned med 7,6% i året frem til 2030 hvis det skal være noe håp om å nå 1,5-gradersmålet av Parisavtalen. For at reduksjonen i utslipp ikke skal bli ubetydelig er vi derfor avhengig av offensive investeringer i fornybar energi og teknologi.  

«Offensive investeringer i fornybar energi og teknologi» kan dessverre ikke sies å være beskrivende for Solberg-regjeringens nye klimaplan, som ble lagt frem ved starten av året. Regjeringens løfte om å trappe opp CO₂-avgiften, slik at den vil bli mer enn tredobbelt i 2030, er altfor beskjedent. I tillegg er den nye klimaplanen nok en nyhet som har gått under radaren for mange. Én av de mange utilsiktede konsekvensene av situasjonen vi befinner oss i nå er nemlig at alt av nyheter, uansett hvor viktige de er, forsvinner inn i et sort hull av koronarelaterte oppdateringer. Det er fort gjort å legge klimakrisen i glemmeboka, og heller rette fokuset mot mer trivielle og hverdagslige bekymringer. Vi er alle lei av alt som heter smittevern og besøksforbud, men i realiteten er det dessverre ingenting annet å gjøre enn å vente tålmodig og høre på anbefalingene fra helsemyndighetene. Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe pandemien er å være tilbaketrukket og passiv.  

Har klimakrisen blitt glemt under koronapandemien? Bilde: Markus Spiske, https://unsplash.com/@markusspiske

For klimaet er saken en ganske annen. Passivitet, tålmodighet og en vente-og-se-holdning har hatt, og kommer til å ha, katastrofale konsekvenser. Selv om mindre reising og omlegging av vaner har en verdi i seg selv, er holdningsendringer på enkeltindividnivå rett og slett ikke nok. Ved hjelp av forskningen til Climate Accountability Institute vet vi at hele 71% av det totale utslippet av drivhusgasser siden 1988 kan spores til bare hundre private og statlige fossilgiganter, kjent som «Carbon Majors». Blant de 50 største troner ingen ringere enn Norges eget Equinor, hvis eksport av fossil energi indirekte gjør oss til en betydelig bidragsyter til globale klimagassutslipp. Derfor er det avgjørende at vi som bor i Norge tar vår del av ansvaret, og begynner å kreve at vårt nasjonale ambisjonsnivå skal heves betraktelig.