Du ser en ulåst sykkel utenfor butikken, men du lar den stå. Du finner en gjenglemt telefon på bussen, men lar den ligge. Du finner en vott i skogen, og henger den i et tre slik at eieren kan finne den igjen.
Av: Mathilde Israelsen, Internasjonale studier
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
Sykkelen, telefonen og votten blir dermed symboler på tillit. Handlingene ovenfor bidrar til å skape tro på at mennesker rundt deg vil handle i beste hensikt overfor deg. Så lenge du lar sykkelen stå, telefonen ligge og henger votten opp i treet, så kommer andre til å gjøre det samme mot deg den dagen du skulle være uheldig å miste telefonen eller votten din. På denne måten er det typisk norsk å være godtroende – selv ikke vilt fremmede mennesker ønsker deg vondt. Tvert imot, de henger votten opp i treet, fordi de ønsker deg vel. Dette bidrar til gjensidig tillit mellom oss mennesker.
Denne tilliten strekker seg fra det mellommenneskelig plan og videre inn i velferdsstaten. Du har tillit til at ambulansen henter deg når du er syk, at du får god behandling på sykehuset og at behandlingen du mottar ikke ruinerer deg økonomisk. På samme måte som at du har tillit til at dine medborgere lar sykkelen være i fred, har du også tillit til at de betaler skatt og at denne fordeles på en god måte av myndighetene, slik at du får et godt helsetilbud. Tilliten er altså tydelig tilstedeværende. Men hvor kommer den egentlig fra?
Velferdsstaten skaper tillit
Det finnes to mulige forklaringer på dette. Den første går ut på at tillit er skapt av velferdsstatens utforming. I følge Kumlin og Rothsteini er det den nordiske velferdsstatens universelle ytelser som skaper det høye tillitsnivået. Retten til disse ytelsene skal ikke begrenses av sosial eller økonomisk status, men er noe alle og enhver har tilgang til på lik linje. I større grad enn behovsprøvde ordninger bidrar universalprinsippet til å begrense mistenkeliggjøring og mistillit mellom samfunnsborgerne. Når alle har tilgang til de samme godene minsker mistanken om at andre jukser eller snylter, samtidig som følelsen av rettferdig behandling forsterkes. Sammen bidrar dette til å skape et høyere tillitsnivå i samfunnet.
Videre skaper velferdsstaten et sikkerhetsnett som gjør det enklere å stole på hverandre. Om du skulle falle utenfor, finnes det mekanismer som står klare for å ta deg imot. Denne holdningen går på tvers av politiske skillelinjer. Både Høyre og Arbeiderpartiet trekker frem tillit til hverandre og tillit til velferdsstaten som sentrale verdier for samfunnet i sine partiprogrammer. Altså skaper de universelle ordningene en sterkere opplevelse av et vi i samfunnet. Forklaringen på hvorfor votten i treet får henge i fred blir dermed at velferdsstatens utforming fremmer sosial tillit. En tillit som muliggjør at nettopp din vott henges synlig opp i treet.
Tillit er forankret i kulturen
Den andre forklaringen har motsatt innfallsvinkel. Ifølge Bergh og Bjørnskovii er det ikke velferdsstaten som skaper tillit, men tillit som gir opphav til velferdsstaten. Forklaringen deres er at det høye tillitsnivået var nedfelt i den nordiske kulturen lenge før velferdsstatens fremvekst. For å undersøke dette studerte de tillitsnivået blant amerikanere av nordisk opprinnelse, og fant at disse menneskene i større grad enn sine ikke-nordiske medborgere valgte å stole på fremmede mennesker. Tilbake i Norden kommer denne tilliten av kulturell likhet, en tydelig dugnads- og organisasjonskultur, samt stabile samfunnsforhold og et lavt konfliktnivå. Ifølge denne forklaringen har votten dermed hengt i treet i mange generasjoner, og den sosiale tilliten har bidratt til å legge det fundamentet som muliggjør velferdsstaten.
Ifølge Bergh og Bjørnskov er det ikke velferdsstaten som skaper tillit, men tillit som gir opphav til velferdsstaten.
Betydningen av å opprettholde tilliten
Uansett forklaring, tillit er ikke noe man skal ta for gitt. La meg trekke frem et eksempel fra Aserbajdsjan, som jeg besøkte våren 2018. Landet ved Svartehavet har, i likhet med Norge, stor tilgang på olje. I hovedstaten, Baku, er gatene rene og leilighetene store og velstelte. Inne i bygårdene er tilstanden imidlertid annerledes. Både gårdsrom og oppganger er skitne og nedslitte, og bærer sterkt preg av manglende vedlikehold over lengre tid. En forklaring på denne tilstanden kan være manglende tillit mellom beboerne i bygårdene. Dersom du ikke har tillit til at naboen din vil betale inn til en felleskasse som skal finansiere vedlikehold av trappeoppgaven, vil man selv ha færre insentiver til å bidra. Resultatet er så at trappeoppgangen og gårdsrommet stadig slites mer ned.
Vi finner altså at tillit er viktig for å opprettholde sentrale velferdsordninger. Dersom du ikke har tillit til at naboen din, kollegaen din eller sjefen din betaler skatt, så er dette insentiv til selv ikke å betale skatt, eller på andre måter snylte på sine medborgere. Da vil velferdsstaten gradvis slites ned som følge av manglende finansiering. Den gjensidige tilliten, derimot, bidrar til at velferdsstaten, i motsetning til bakgårdene i Baku, finansieres og vedlikeholdes ved at borgerne sammen bidrar til felleskassen på lik linje. Tillit er dermed verdifull i seg selv, og gjør at du kan være sikker på at votten din fortsatt er å finne der du mistet den – bare hengende i et tre.
