Nordmenn har i 2012 høy grad av ytringsfrihet, mens mennesker i mange andre land er i en helt annen situasjon. Noen steder er betegnelsen ytringsfritt mer treffende. Hvordan ligger det egentlig an med den globale ytrings- og pressefriheten i 2012?
Av Vilde Vinge
Hvor langt har egentlig ytringsfriheten spredd seg?
Illustrasjon: Stephen Dagnall www.flickr.com/creativecommons
State of the Nations: Afrika
Reporters Without Borders (RWB) er en internasjonal organisasjon stiftet i 1985 som kjemper for pressefrihet. Deres indeks for pressefrihet rangerer 179 land, og resultatet for 2011-2012 viser langt fra noen stabil utvikling. I 2011 falt mange land i Afrika sør for Sahara mange plasser nedover på indeksen. Malawi falt hele 67 plasser, som er det største fallet noen gang. Et problem som vektlegges av RWB er utbredt forfølgelse og fengslinger av journalister i blant annet Angola og Uganda. Den statlige kontrollen over media i land som Rwanda, Djibouti og Elfenbenskysten er altomfattende. Eritrea havner på sisteplass på indeksen, og vurderingen er at det eksisterer hverken pressefrihet eller andre former for frihet. På den andre siden avdekkes også store forbedringer i Afrika. Kapp Verde havner blant topp 10, Namibia ligger på 20. plass og tilstanden for journalister i Niger har blitt massivt forbedret.
The Americas: USA og Latin-Amerika
USA falt 27 plasser på RWBs indeks. Det pekes på hvordan protester først og fremst knyttet til Occupy Wall Street ble slått (u)rimelig hardt ned på, og at terskelen for å bli arrestert for diverse forseelser (som mangel på pressepass og offentlig forstyrrelse) ser ut til å ha blitt betydelig senket. I Latin-Amerika er vold og særlig politivold hovedfaktor, mens også korrupsjon og organisert kriminalitet anses som generelle hindre for utvikling. Over hele området blir journalister og bloggere utsatt for trusler og trakassering, men også drap og vold finner også sted. Costa Rica ligger på 19. plass, og troner øverst av de latinamerikanske landene, mens Mexico ligger på plass 139. Cuba ligger på plass 167, og er dermed lavest rangert blant de latinamerikanske landene
Asiatiske verdier?
Asiatiske land later til å fremdeles ha en lang og krokete vei foran seg for å oppnå pressefrihet på lik linje med resten av verden. Vold mot journalister og trusler fra Taliban i Afghanistan og Pakistan, religiøse ekstremistgruppers press mot kritiske stemmer og statlig sensur preger regionen. I «verdens største demokrati» India, er det lang vei å gå før presse- (og ytrings-) frihet i praksis blir fungerende. Korrupsjon og frykt for sanksjoner gjør friheten betinget, ikke ubetinget. Indias naboer (i tillegg til Pakistan) Sri Lanka, Nepal og Bangladesh rangerer heller ikke imponerende høyt på RWB-indeksen. Det er likevel, etter Nord-Korea, Kina og Vietnam som kommer dårligst ut både absolutt og relativt i forhold til tidligere år: Økt sensur, kontroll av internett, arrestasjoner og strenge fengselsstraffer karakteriserer de to landene som begge ser ut til å ha en negativ utvikling. Friheten blir fjernere og fjernere.
Russland: Europas sorte får?
Da tre av medlemmene i det feministiske og-antipatriarkalske punkbandet Pussy Riot i august i år ble dømt til to års fengsel for «hooliganisme motivert av religiøst hat» frontet media en av Russlands skyggesider. Pussy Riot fremførte sterk Putin-kritikk i Moskvas Jesus Frelser-katedral, og sang blant annet for full hals «bæsj, bæsj, herrens bæsj» da de omtalte Putin. Det påstås at de blir fengslet fordi de er kritiske til det russiske regimet. Verdt å påpeke er den større sammenhengen.
Russland scorer relativt lavt på ulike demokratiindekser, og det hersker uenighet hvorvidt og til hvilken grad Russland egentlig kvalifiserer som et demokrati. The Economist Intelligence Index (EIU) bruker 60 indekser inndelt i kategoriene frie/rettferdige valgprosesser, sivile rettigheter, regjeringens funksjonalitet, politisk kultur og politisk deltakelse. I fjor nedgraderte EIU Russland til et autoritært regime. «Freedom in the World» har en annen indeks som klassifiserer stater som frie, delvis frie eller ikke frie. Den måler grad av demokrati og politisk frihet. Til tross for noe kritikk rundt metodologi og nøytralitet er det en anerkjent indeks. Nord-Korea, Vietnam, Vestbredden, Tibet, Saudi-Arabia, Kamerun, Kongo og Russland kategoriseres sammen; i ikke fritt-kategorien. For å sette denne rangeringen i perspektiv, kan det påpekes at Tyrkia, Kenya, Liberia, Sierra Leone og Pakistan rangeres som delvis fritt (altså høyere rangert enn Russland).
Norge troner på førsteplass på RWBs indeks (for øvrig en delt førsteplass med Finland), som Norge gjerne gjør på diverse frihetsmålinger. Den største protesten i Norge i presseperspektiv handler på mange måter om gratis NRK-lisens, så vi nordmenn bør vel være fornøyde. Ungarn, Bulgaria, Hellas og Russland rangerer lavest blant de europeiske landene.
Arabisk vinter?
I kjølvannet av den arabiske våren lå ønsker om et bedre og friere liv, større muligheter og lavere arbeidsledighet. Få land i Midtøsten var urørte av de store bevegelsene. I dag er området skjørt og ikke nødvendigvis på vei inn i en mer demokratisk tidsalder. De to landene som har vist betydelig hopp på RWBs indeks er Tunisia (164. til 134. plass) og Libya (160. til 154. plass). I resten av området ser det dessverre ut til at en arabisk vinter nærmer seg, i hvert fall vil det fortsette å være mørkt og kaldt for journalister.
Veien videre?
Kvantitativt baserte indekser med enkle inndelinger og svart-hvitt fremstillinger av stater kan bare gi et begrenset bilde av den verden som vi lever i. Samtidig gir de oss et inntrykk av tingenes tilstand, et grunnlag til å bygge videre på. I etterdønningene av store hendelser i 2011, som den arabiske våren og Occupy Wall Street-bevegelsen, har verden blitt et annerledes sted å være borger av, selv om mange nok vil si at Norge stort sett er det samme.