Har du noen gang lurt på hvorfor du ler? Tror du svaret er; fordi noe er morsomt? Da tar du delvis feil. Den egentlige årsaken til latter er nemlig langt mer komplisert enn akkurat det.
Tekst: Kristina Pederstad, Illustrasjon: Kjersti Karoline Fretland
Det finnes utallige teorier om humor, men kun fire av disse teoriene har fått gjennomslagskraft på tvers av fagfelt. De fire jeg snakker om er ventilteorien, karnevalsteorien, overlegenhetsteorien og inkongruensteorien om humor.
Ventilteorien – latter som forsvarsmekanisme
I psykologiens verden blir latter sagt å være vår aller mest brukte forsvarsmekanisme. Vi ler ikke bare når vi synes noe er morsomt, vi ler også når vi er nervøse, når vi er usikre på oss selv, når noe virker svært håpløst, når noen dummer seg ut, vi ler av nakenhet, når noen kiler oss, og så videre. Vi ler heller ikke alltid når det passer seg. Mine venninner og jeg humret muligens altfor godt da vår felles venninne fortalte at hennes bestefar hadde trillet sin kone i rullestol og mistet henne på toppen av en bakke. Resultatet ble et møte med en parkert bil og en påfølgende begravelse. Det var forbudt og le, noe som gjorde det enda vanskeligere å stoppe. Dette fører oss rett over til Freud og ventilteorien hans. I all hovedsak går denne teorien ut på at man ler ekstra mye av det som er forbudt, fordi man bruker psykisk energi på å holde det nede. I 1905 skrev Freud et grunnleggende verk om vitsen og dens forhold til det ubevisste. Han delte vitser inn i to hovedkategorier; de tendensløse og de tendensiøse. De førstnevnte er de uskyldige eller harmløse vitsene som ikke blir fortalt med noen baktanker, mens de sistnevnte blir fortalt for å tilfredsstille seksuelle og/eller aggressive impulser ved å skjule disse bak en vitsefasade. Freud hevdet av tendensiøs humor fører til plutselige og sterke latterutbrudd. Han mente at den egentlige årsaken til latter er rent psykologisk; vi ler fordi spenninger blir utløst når vi bruker tendensiøs humor. Latteren fungerer dermed som en sikkerhetsventil som letter psykisk press. Kanskje var det derfor mange fikk ett av sine livs største latterutbrudd da de så “Skrukken” med Harald Eia for første gang. For hva var det med denne sketsjen som var så morsomt? Eia sprengte grenser, og viste oss noe “forbudt”, nemlig nakenhet på tv. Seerne måtte jo le, det var den eneste måten de kunne redde seg selv fra det pinlige showet.
Karnevalsteorien – et rituelt mord
Den andre humorteorien baserer seg på en analyse av karnevalet i middelalderen, utført av den russiske forskeren Michail Bakhtin. Under karnevalet, som skjedde før den 40 dager lange fasten i forkant av påskemorgen, ble alle tenkelige autoritetsforhold i samfunnet satt på hodet. En narr eller fattiglem ble utnevnt til karnevalets konge, og på slutten av karnevalet ble denne personen drept (et godt bevis på at tragedie og komedie kan være to sider av samme sak). Drapet markerte en rituell overgang tilbake til hverdagen. Karnevalet skapte et vrengbilde av de offisielle og autoritære samfunnsformene, og førte til økt bevissthet rundt de sosiale og politiske forholdene som faktisk eksisterte i samfunnet i middelalderen. Det sentrale komiske prinsippet var altså degradering. Det spørs om karnevalets konge syntes at degraderingen, i hans tilfelle oppgraderingen, var like morsom.
Overlegenhetsteorien – all humor krever sitt offer
Humor er ikke alltid like morsomt, i hvert fall ikke for den som blir ledd av. Ideen om at humor og latter handler om overlegenhet, fant sted allerede blant antikkens filosofer. Aristoteles mente at mennesket er et lattermildt vesen, zoon gelastikon, men han så også latter og humor i forhold til overlegenhet. Overlegenhetsteorien går ut på at all latter er et resultat av humor der vi ler av en annen og mindreverdig person. Komikken blir dermed noe nedverdigende. Aristoteles så også latter i sammenheng med aggresjon og makt, som rettet mot et offer. Dette kan også minne litt om tankene til Freud, nemlig at latter og humor har baktanker, og er forbundet med blant annet aggresjon. Biltypen Lada har vært utsatt for mye humor, og det av en tydelig nedverdigende karakter. Vet du for eksempel hvordan man fordobler verdien på en Lada? Du fyller bensintanken… . Og vet du hvorfor det er varme i bakruta på en Lada? For at folk ikke skal fryse på hendene når de dytter den i gang.
Inkongruensteorien – musa, elefanten og badebuksa
Inkongruensteorien om humor går ut på at latter ofte forårsakes av at to motstridende meninger, eller forståelsesfronter, holdes opp mot hverandre. En opplagt mening enten kolliderer eller blir overskygget av en mer uventet mening. Den overraskende uoverensstemmelsen som oppstår, kan forårsake latter, og humoren er dermed et resultat av inkongruens. Denne inkongruensen kan skje på flere plan. Latter kan finne sted dersom det skjer et fysisk misforhold mellom to eller flere elementer, som for eksempel i denne vitsen: Hørt om elefanten og musa som var på stranda? Da de skulle til å bade, fant musa ut at han hadde glemt badebuksa. Da sa elefanten: ”Det gjør ingenting, du kan jo låne min”. Det eneste som gjør denne vitsen morsom, er inkongruensen. Prøv for eksempel å fortelle den samme vitsen med to elefanter? Inkongruens kan også vekke latter dersom det er et misforhold mellom store planer og ynkelige resultater, eller når en som er utkledd som prest oppfører seg upassende. Det var for eksempel vanskelig ikke å trekke litt på smilebåndet da Thomas Myhre ødela Norges sjanse til å delta i EM-sluttspillet i fotball i 2007, fordi han ikke klarte å stoppe ballen som nokså tregt trillet inn mellom beina hans. Myhre hadde helt sikkert store planer om å stoppe ballen, men forsøket så nokså ynkelig ut.
Latterens latens, amplitude og varighet
Latterforskerne Pollio, Mers og Lucchesi beskriver latter på en mer naturvitenskaplig måte. De hevder at latter ikke er en enhetlig reaksjon, men at den består av tre atskilte komponenter: Latens; hvor lang tid det tar før man begynner å le, amplitude; latterens styrke og intensitet, og varighet; hvor lenge latteren varer. Videre kobles disse begrepene opp mot hvor vanskelig morsomheten er å forstå for mottakeren (latens), hvor sterkt følelsene blir involvert (amplitude) og sistnevnte (varighet) blir knyttet opp til kombinasjonen av intellektuelle og følelsesmessige faktorer. En tendensiøs vits vil dermed utløse latter som er høy i både amplitude og varighet, og kanskje også høy i latens. Tendensløs humor derimot vil vekke en nokså svak (amplitude) og kort (varighet) latter, og kan være kort i latens. Vil du høre en vits? Katta med slips. Denne vitsen faller inn under tendensløse vitser. Poenget oppfatter man med det samme, og reaksjonen er hos de aller fleste en kort og svak latter. Lar denne svært operasjonelle beskrivelsen av latter seg kombinere med de fire humorteoriene tidligere beskrevet? Forskere ville komme til bunns i dette, og de tok dermed for seg forskjellige vitser og byttet ut uttrykksformen med en annen uttrykksform, samtidig som de beholdt meningen. Både preget av å være en vits og lattereffekten ved vitsen forsvant. Altså; det holder ikke nødvendigvis at innholdet og sluttpoenget i en vits er godt, også formatet må være korrekt.
Et kritisk blikk
Grunnen til at det finnes så mange som fire allment aksepterte humorteorier, er trolig at alle vitser kan tolkes på ulikt vits. Den degraderingen som fant sted i karnevalet i middelalderen kan ha vært en harselering og latterliggjøring av de fattige, og ikke de som faktisk ble degradert. Det kan ha vært komisk fordi de som ble degradert følte seg overlegne overfor den de ble degradert til. Videre kan det også være at de egentlig ikke syntes det var morsomt å bli degradert, men lo for å lette den sosialt anstrengende situasjonen. Og hvordan kan man vite at det ikke var det opplevde misforholdet mellom den de egentlig var og den de spilte for en kort periode, som førte til latter? Det er ikke sikkert at man ler av vitsen om elefanten og musa, og om presten som oppfører seg upassende, fordi man oppfatter inkongruens. Dersom en som ser ut som en prest oppfører seg upassende, kan det hende man ler fordi presten utøver forbudt atferd og latteren fungerer derfor som en sikkerhetsventil. Og dersom elefanten tror at badebuksa hans passer til musa, kan det hende man ler av naiviteten til elefanten og ikke misforholdet.
Så hvorfor ler vi? Ligger svaret i de fire humorteoriene? Det er fare for at vi må ta i bruk en litt mer generell forklaring på humor. Utviklingspsykolog Paul E. McGhee beskriver humor som de forhold ved en situasjon som får oss til å le. Den sistnevnte forklaringen gjør ikke denne tekstens problematikk noe mer oppklarende. Men kanskje han rett og slett har forstått det? Kanskje humor er et så komplekst og ikke minst abstrakt fenomen, at det er alt vi kan si?